De norske bokhandlerne selger bøker til leseglade nordmenn, men er utvalget deres for snevert? Butikker vil ha salg og bestselgere selger bedre enn smalere litteratur eller bøker fra mer ukjente forfattere. Hva skjer da med de små forlagene og bøkene de gir ut? Har bokhandlerkjedene for mye makt?

På den ene siden mener flere av de små forlagene at de tøffe betingelsene bokhandlerkjedene stiller gjør det umulig for dem å tjene penger. På den andre siden hevdes det at bokhandlerne selger bestselgere fordi det er det forbrukeren vil ha.

De store kjedene

 

Norli Libris, Ark og Tanum er kjeder som styres sentralt, i tillegg har de vokst til å telle de aller fleste av dagens bokhandlere. Det kan virke som om bøker er en vare som skal selges i størst mulig kvanta, og dermed er det kun bøker som nesten kan garantere salg, som bestselgere, som blir tatt inn. I tillegg gis det interne forhandlerrabatter og dette er det vanskelig for de små forlagene å konkurrere med. Siden det kun er summen under streken som teller, er det liten eller ingen interesse for å kjøpe inn fra små forlag som selger bøker som kanskje interesserer en mindre del av befolkningen. Dermed er kanskje de store salgstallene ikke gitt fra starten av.

Dette fører til at butikkene er blitt så like hverandre at forbrukerne ikke lenger ser forskjell på hvilken kjede de handler hos. De får akkurat de samme bøkene over alt, og hovedforskjellen ligger mer i det store tilbudet av alt som ikke er bøker.

Mindre bokhandlere

Det finnes ildsjeler som prøver å stanse denne ensartetheten. Hos noen bokhandlere prioriteres bøker fra små forlag. Her har den smale litteraturen forrang og bestselgende forfattere er henvist til de bakerste reoler om de er til stede i det hele tatt. Dette er gode nyheter for bokglade mennesker, men det gir ikke de store salgstallene. Derfor er også de mindre forlagene avhengig av å bli kjøpt inn av de store kjedene. Bare på den måten kan de komme opp i et volum som gir penger i kassen.

Noe av det som også er med til å gjøre det vanskelig er det faktum at kjedene har salgskampanjer, og det stilles gjerne krav om at forlagene må bidra til å dekke det kampanjen koster. Ofte er det heller ikke tydelig hva forlagene får som takk for støtten til markedsføring, og dermed kan det hende de betaler for å promotere bestselgerne i stedet for egne bøker. Andre betingelser for å bli kjøpt inn kan være en utvidet returrett, noe som kan ende opp med at det lille forlaget får bøkene sine i retur. Ved siden av utgifter til distribusjon og frakt, trykkeri og forfatterens salær er dette med til å gjøre det like vanskelig for de små forlagene å få bøkene sine kjøpt inn som å ikke få dem kjøpt inn. Spørsmålet blir nesten hvilket onde som er minst.

Kjedene har faktisk makt til å kunne kjøpe inn en pall med bøker, la pallen stå på lageret og så returnere det hele. Dette gjøres i avtaler som legger hele den økonomiske risikoen over på forlaget. Her er det med andre ord på tide med en lov som omhandler god forretningsskikk. Forlag, uansett størrelse, bør få like vilkår. På den måten får forbrukeren et større og mer spennende utvalg av bøker.

Det at de store forlagene også eier butikkene der bøkene selges bør vel føre til at Konkurransetilsynet tar en titt på hvordan bokbransjen drives i Norge.